Det er et grunnleggende prinsipp i kontraktsretten at partenes ytelser skal utveksles samtidig. Utgangspunktet er derfor at entreprenøren ikke kan kreve betaling før bygget eller anlegget overleveres. I entreprisetilfellene er det imidlertid mest naturlig å se det slik at entreprenøren presterer sin ytelse etter hvert som arbeidet utføres, og materialer og utstyr monteres inn i byggverket. Et særtrekk ved entreprise er videre at arbeidet som regel vil være langvarig og kostnadskrevende. Derfor bør det være rimelig sammenheng mellom byggherrens betaling og entreprenørens produksjon, slik at entreprenøren ikke påføres en uforholdsmessig likviditetsbelastning i byggeprosjektet.

Den alminnelige hovedregelen i standardkontraktene er at entreprenøren kan kreve betaling i takt med utførelsen og det som tilføres av materialer, se f.eks. NS 8405 pkt. 28.1. En naturlig konsekvens av at byggherren ikke betaler avdrag eller annet vederlag til avtalt tid, er at entreprenøren kan holde tilbake sin ytelse så fremt betalingsmisligholdet er vesentlig. Stansing av arbeidet kan være et effektivt virkemiddel for å tvinge frem betaling fra byggherren og begrense økonomisk tap i et bygge- eller anleggsprosjekt, men entreprenøren vil ha risikoen for at tansingen er rettmessig. Entreprenøren risikerer sanksjoner fra byggherren som følge av kontraktsbrudd hvis han feilvurderer situasjonen.

I denne artikkelen behandler vi vilkårene for og risikoen ved å stanse arbeidet med utgangpunkt i reguleringen i standardkontrakten NS 8405.

Det følger av NS 8405 pkt. 30.2 at entreprenøren har rett til å stanse arbeidet ved vesentlig betalingsmislighold. Selv om partene ikke uttrykkelig har avtalt å bruke standardvilkårene, vil entreprenøren likevel ha rett til å stanse arbeidet ved forsinket betaling etter alminnelige kontraktsregler, jf. Rt. 1978 s. 1157.

Grunnvilkåret for å kunne stanse arbeidene er at byggherren har «misligholdt» sin
betalingsforpliktelse, jf. NS 8405 pkt. 30.2. Om det foreligger et mislighold, avgjøres på bakgrunn av kontrakten mellom partene. Det må altså foretas en vurdering av om entreprenørens krav er berettiget, og om kravet er forfalt. 

Hvis forfallstidspunktet ennå ikke har kommet, foreligger det ikke et mislighold. Hvis kravet fra entreprenøren bygger på en uriktig forståelse av at det er byggherren som har risikoen for et inntrådt forhold, foreligger det heller ingen betalingsforpliktelse for byggherren. Det samme Entreprenørens rett til å stanse arbeidet ved forsinket betaling gjelder hvis byggherren har et motkrav, som tilsvarer eller overstiger entreprenørens krav.

Entreprenørens krav må altså være rettmessig og forfalt for at det skal foreligge et mislighold. Hvis den manglende betalingen skyldes manglende betalingsevne eller -vilje, vil det gjerne være enkelt å slå fast at det foreligger betalingsmislighold. 

Ofte er problemstillingen imidlertid at det foreligger en underliggende og reell uenighet om hvorvidt et bestemt krav er rettmessig eller ikke. Som et eksempel kan man tenke seg at byggherren er forsinket med levering av tegninger, og at entreprenøren mener forsinkelsen har påført ham økte kostnader som følge av forlenget byggetid og nedsatt produktivitet. I slike tilfeller vil spørsmålet om byggherren har misligholdt sin betalingsforpliktelse, kunne bero på vanskelige faktiske og rettslige vurderinger.

Det kreves videre at misligholdet er «vesentlig». Begrunnelsen for at det må være en høy terskel for å ta virkemidlet i bruk, er at stansing som regel får alvorlige konsekvenser for fremdriften og kostnadene i bygge- eller anleggsprosjektet. 

Hvis entreprenøren stanser arbeidet, vil dette påføre andre aktører i byggeprosjektet et økonomisk tap som byggherren er ansvarlig for (med mindre entreprenøren har feilvurdert egen rettsposisjon). Hvis betongentreprenøren stanser sine arbeider, vil dette eksempelvis kunne medføre at de sidestilte tekniske entreprenørene ikke kommer i gang med sine arbeider. Byggherren kan i et slikt tilfelle få krav mot seg om vederlagsjustering fra de tekniske
entreprenørene, dagmulktskrav fra leietakere osv.

Stansing er ikke et forholdsmessig virkemiddel, fordi sanksjonen ikke avpasses i forhold til om betalingsmisligholdet er stort eller lite, kort eller langvarig, omtvistet eller ikke. Siden stansing rammer byggherren umiddelbart og hardt, bør rettigheten forbeholdes vesentlig betalingsmislighold.

Med andre ord kan ikke entreprenøren stanse arbeidet så og si automatisk hvis et krav ikke betales innen forfall, f.eks. hvis beløpet er bagatellmessig.

Det må foretas en konkret vurdering av om misligholdet er vesentlig. Sentrale momenter i denne vurderingen er beløpets størrelse både isolert sett og sett i forhold til kontraktssummen.

Det vil også kunne anses mer inngripende hvis avdragsfakturaen misligholdes, enn hvis misligholdet gjelder krav på vederlagsjustering for tilleggsarbeid. Videre vil det kunne ha betydning om betalingsmisligholdet er et gjentakende problem, eller om det skyldes en engangssvikt i rutiner e.l.

Imidlertid skal det neppe mye til før et betalingsmislighold må anses som vesentlig. Som et eksempel kan det vises til en dom avsagt i Eidsivating lagmannsrett 22. oktober 2003 der domstolen kom til at det forelå stansingsrett basert på at betalingsfristen av flere krav på til sammen ca. kr 150 000 var oversittet med inntil ca. 6 uker. I saken ble det også vektlagt at byggherren hadde få likvide midler, og at entreprenøren kun hadde mottatt en generell innsigelse om at fakturaene ikke ville bli betalt. Kontraktssummen i den aktuelle saken var på ca. MNOK 3.

Entreprenøren kan etter omstendighetene også ha rett til å stanse arbeidet der vesentlig betalingsmislighold ikke har inntrådt ennå, men der det er klart at byggherren vil komme til å misligholde sin betalingsforpliktelse vesentlig, jf. NS  8405 pkt. 30.2. For at entreprenøren skal kunne stanse arbeidene i disse tilfellene, må det foreligge høy grad av sannsynlighet for at betalingen av krav som ikke ennå er forfalt, kommer til å bli misligholdt. Måten byggherren har opptrådt på tidligere i kontraktsforholdet, kan gi grunn til bekymring og frykt for at fremtidige krav vil bli misligholdt, men gir som regel ikke tilstrekkelig grunnlag for å stanse produksjonen. 

Det må foretas en hypotetisk vurdering av utsiktene til å få betaling i fremtiden. Entreprenøren kan bare stanse produksjonen hvis det er «klart» at byggherren ikke vil komme til å oppfylle sin betalingsforpliktelse. Typiske situasjoner der  vilkåret vil være oppfylt, er der det foreligger klare holdepunkter for at byggherren vil gå konkurs, eller der byggherren har klargjort at et krav ikke vil bli betalt ved forfall.

Før stansing iverksettes, må entreprenøren varsle byggherren. Varselet må være skriftlig og sendes til byggherrens partsrepresentant, jf. NS 8405 pkt. 8. Varselet må sendes minst 24 timer før stansing iverksettes. Hvis entreprenøren ikke overholder varslingsplikten, vil dette i seg selv kunne medføre erstatningsansvar for ham. Varselet må inneholde en oppfordring om å betale, og det må fremgå klart at arbeidet vil kunne stanses hvis byggherren ikke oppfyller sin  etalingsforpliktelse.

Formålet med varselet er å gi byggherren anledning til å oppfylle sin kontraktsforpliktelse, og dermed avverge de økonomiske skadevirkningene stansingen vil kunne føre med seg. At entreprenøren må varsle stansing, følger også av det alminnelige kravet til at partene skal opptre lojalt og aktsomt i kontraktsforhold. Hvis partene ikke har vedtatt at standarden skal brukes i det aktuelle kontraktsforholdet, må stansing derfor varsles uansett.

Hvis arbeidet stanses, vil entreprenøren også ha krav på fristforlengelse og vederlagsjustering i samsvar med standardkontraktens bestemmelser om dette, se NS 8405 pkt. 24 og pkt. 25.

Entreprenøren må derfor passe på å sende varsel om at det kreves mer tid og penger hvis stansingen har konsekvenser for entreprenørens fremdrift og kostnader i prosjektet. Et varsel om stansing vil som regel være et kraftig signal til byggherren om at entreprenøren ikke kan tåle ytterligere forsinkelse med betalingen.

Realiteten vil kunne være at entreprenøren står i fare for å gå konkurs, eller at han vurderer å heve kontrakten. Varselet bør derfor gjøre nærmere rede for det faktiske og rettslige grunnlaget for kravet, slik at byggherren gis anledning til å komme med eventuelle innsigelser før stansing iverksettes. Siden stansing av arbeidene vil kunne få alvorlige konsekvenser, har partene som regel felles interesse i å avklare om konflikten kan løses gjennom forhandling. Entreprenøren bør derfor opptre forsiktig og ta veloverveide beslutninger i slike situasjoner, etter min oppfatning.

Hvis konflikten skal løses ved domstolen, vil det naturlig nok ta lang tid før entreprenøren får betalt. Dessuten vil det som regel foreligge risiko for at entreprenøren ikke gis medhold, og at han må dekke både motpartens og egne
sakskostnader.

Stansingen er et midlertidig tiltak for å presse frem betaling og hindre at entreprenøren gir byggherren ytterligere kreditt. I praksis vil stansing innebære at entreprenøren stopper produksjonen på byggeplassen, at bestilling av varer og tjenester settes på vent osv. Entreprenøren må i denne situasjonen forberede seg på å starte arbeidet hvis misligholdet opphører, og han har også en plikt til å begrense det økonomiske tapet byggherren påføres ved stansingen.

Eksempelvis må entreprenøren vurdere å omdisponere mannskap og maskiner til andre prosjekter, slik at kravet på vederlagsjustering begrenses. Spørsmålet om og i hvilken grad det skal iverksettes tapsbegrensende tiltak, må imidlertid vurderes opp mot kostnadene ved demobilisering, omdisponering og gjenopptakelse av arbeidet.

Hvis byggherren betaler, opphører misligholdet. Entreprenøren plikter da å gjenoppta arbeidet, men han kan som nevnt kreve vederlagsjustering og fristforlengelse i henhold til NS 8405 pkt. 24 og 25. Hvis partene ikke kommer til enighet, vil utfallet som regel bli at en av partene hever kontrakten. Dette følger av at entreprenørens standpunkt vil være at det foreligger vesentlig betalingsmislighold, mens byggherrens standpunkt vil være at entreprenøren har vesentlig misligholdt sin arbeidsforpliktelse. I slike tilfeller vil konflikten være fastlåst. Heves kontrakten, skal det foretas et hevingsoppgjør i samsvar med NS 8405 pkt. 46.

I kontraktsretten er det en alminnelig regel at hver av partene bærer risikoen for sine valg og det standpunkt parten inntar til et spørsmål.

Hvis entreprenøren tar feil med hensyn til om det foreligger rett til å stanse arbeidet, vil stansingen innebære at entreprenøren misligholder sin kontraktsforpliktelse. Entreprenøren risikerer derfor å bli møtt med erstatningskrav og hevingskrav hvis arbeidet stanses. Siden entreprisekontraktene ofte involverer en rekke aktører og store verdier, vil stansing innebære at entreprenøren eksponerer seg for omfattende erstatningskrav. Før stansing iverksettes, bør derfor entreprenøren foreta en grundig vurdering av om kravet som begrunner stansingen, er berettiget. Han bør også vurdere i hvilken utstrekning byggherren lider et økonomisk tap som han risikerer at byggherren viderefører mot ham i form av et erstatningskrav.