Orgalim har uttalt at de ikke har søkt å gjøre noen endringer i balansen mellom selger og kjøper. Det er imidlertid gjort noen materielle endringer, lagt til enkelte bestemmelser og endret på tekst for å klargjøre språket. Vi skal se på de viktigste endringene.

Definisjoner, artikkel 2

Orgalim har både i 2012 og 2022 tatt inn en egen definisjon av begrepet «Gross Negligence» («grovt uaktsomt»). I S2022 er ordlyden gjort noe mer tilgjengelig/lettfattelig.

S2012:

«an act or omission implying either a failure to pay due regard to serious consequences, which a conscientious contracting party would normally foresee as likely to ensue, or a deliberate disregard of the consequences of such an act or omission;»

S2022:

«a deliberate or reckless failure to take such care as is obviously required in the circumstances to avoid serious consequences for the other party;» (vår utheving)

Til sammenligning er grov uaktsomhet definert i norsk rettspraksis (Rt. 1989 s. 1318) slik:

«For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.» (vår utheving)

Vi vil ikke redegjøre nærmere for innholdet i begrepet her, men konstaterer at selv om ordlyden er forskjellig i S2022 og alminnelig norsk kontraktsrett, er det et fellestrekk at terskelen for å konstatere grov uaktsomhet er høy.

Videre er begrepet “Contract Price» tatt inn med en egen definisjon, hvor dette skal utgjøre partenes «agreed price», enten denne er en «fixed price» eller «the revised price». Sistnevnte er tatt inn for det tilfellet at partene har avtalt en «price revision clause», eksempelvis valuta- eller indeksregulering.

Bestemmelser om prisregulering er imidlertid ikke tatt inn, så dette må partene eventuelt tenke på selv og ta inn bestemmelser om. Slike bestemmelser har som formål å flytte risikoen for markedsprisene og/eller råvarekostnadene over fra leverandør til kjøper. Hvis slike bestemmelser tas inn bør partene som minimum ha tenkt gjennom hvilken indeks som velges og hva som er start- og sluttidspunkt for reguleringen.

Immaterielle rettigheter og konfidensialitet, artikkel 5 og 6

De nordiske betingelsene fikk bestemmelser om immaterielle rettigheter i siste utgave NL17. Dette grepet gjøres også nå i S2022.

I hovedsak følger det av ordlyden at de immaterielle rettighetene skal tilhøre leverandøren, mens kjøperen mottar en ikke-eksklusiv lisens for å bruke utstyret. Dette skal gjelde også når utstyret er spesifikt utviklet av leverandøren for kjøperen, herunder eksempelvis at kjøperen også betaler utviklingskostnaden, dersom ikke annet avtales.

Videre er en eventuell kildekode til software også nå uttrykkelig sagt at tilhører leverandøren, og skal ikke utleveres til kjøper. Heller ikke oppdateringer er inkludert i avtalen med mindre dette fremgår uttrykkelig.

S2022 har dermed lignende reguleringer for disse forholdene som det man finner i NL 17 artikkel 3-7. Der hvor NL regulerer dette noe vagt og spredt, har S2022 samlet reguleringen til å gjelde for hele kontraktsgjenstanden i artikkel 5.

S2022 har i tillegg tatt inn konfidensialitetsbestemmelser. I hovedsak er partene forpliktet til å fortie opplysninger som er deklarert som konfidensielle, eller som er naturlige at skal anses som konfidensielle – også dersom opplysningene er gitt muntlig.

Dette finner man til dels igjen i NL17 artikkel 3 andre ledd, men ikke like klart som i S2022 (men merk at i Norge kan de opphavsrettslige lovene om patent, design, vern av forretningshemmeligheter, mv. likevel kunne beskytte partene i mer, eller mindre grad).

Antagelig er S2022 sin ordlyd mer vidtrekkende og vil beskytte mer informasjon enn om man ikke avtaler dette nærmere og dermed lener seg på (den norske) bakgrunnsretten. Etter mitt syn er S2022 også ryddigere disponert. Det er tydeligere i S2022 enn i NL17 at immaterielle rettigheter knyttet til hele kontraktsgjenstanden er beskyttet, og partene får en klarere oppfordring til å markere hva som eventuelt er konfidensielt etter S2022.

Se også nedenfor angående ansvar for brudd på immaterielle rettigheter.

Betaling, artikkel 20 (tidligere artikkel 19)

Betalingsmilepæler er et godt verktøy for å opprettholde likviditet i prosjektene, og vil normalt ivareta det vi kaller for “samtidighetsprinsippet” i tilvirkningsprosjekter. Prinsippet går kort sagt ut på “ytelse mot ytelse”, altså at den pågående arbeidsinnsatsen skal møtes med en jevnlig betaling. I S2022 har man videreført bestemmelse om betalingsmilepæler, men forenklet den noe. Samtidighetsprinsippet er ikke fullgodt ivaretatt, da en del av betalingen skal skje allerede ved avtaleinngåelse. Dette kan begrunnes fra leverandørsiden ved at leverandøren som oftest vil gjøre innkjøp av materialer for å tilvirke utstyret som kjøpes, og dermed får dekket inn deler av sin tidlige kostnad. Kjøper må på sin side vurdere om det er behov for å skaffe sikkerhet for delbetalingen siden man ikke mottar en motytelse før et stykke frem i tid.

Forrige revisjon (2012) delte betalingstidsmilepælene opp i tre; 1) en tredjedel av kjøpesummen kan faktureres ved avtaleinngåelsen, 2) en tredjedel når leverandøren varslet kjøper om at utstyret var klart for leveranse og 3) resterende når utstyret var komplett levert.

I S2022 er milepælene redusert i antall; 1) en tredjedel av kontraktsprisen kan faktureres ved avtaleinngåelsen, og 2) resterende når utstyret er levert.

S2022 er dermed mer i tråd med NL17, men ikke identisk. Etter NL17 kan det faktureres 40 prosent ved avtaleinngåelsen, og resterende når levert.

Mangelsansvar, kostnadsfordeling, artikkel 34 (tidligere artikkel 33)

Hvis leverandøren skal utbedre en mangel, kan det dukke opp en problemstilling om hvor vidt leverandøren skal dekke egne kostnader ved transport av personell, komponenter, mv. for å gjøre utbedringsarbeidene eller om kjøper er ansvarlig for noen av disse kostnadene. Slike fraktkostnader kan være omfattende, både som følge av lange distanser og størrelsen på utstyr og komponenter.

Leverandøren har et mer vidtrekkende ansvar for å dekke transportkostnader i den nyeste revisjonen S2022, men bare dersom de nødvendige forutsetninger er tatt inn i kontrakten, se straks nedenfor.

Eksempel:

Avtalen angir at leverandør skulle levere til kjøper i UK. Videre fremgår det av avtalen at kjøper (kun) skulle benytte utstyret i Brasil. Ved en utbedring, skal leverandør ved bruk av tidligere S2012 (og i nåværende NL 17) kun dekke fraktkostnadene frem til UK. Merkostnader utover dette (til Brasil hvor utstyret befinner seg) skal kjøper dekke.

I S2022 må leverandøren imidlertid selv dekke fraktkostnaden med utbedringsarbeidene hele veien til Brasil, forutsatt at partene har spesifisert i avtalen at bruken av utstyret skjer i Brasil.

Leverandører må dermed være ytterligere observant på dette når forespørselen og/eller avtalen inneholder opplysninger om et gitt brukssted (som ikke nødvendigvis er det samme som leveringsstedet eller INCOTERMS leveringsbetingelser). Dersom leverandøren ikke kan ta denne risikoen, bør han dermed ta forbehold mot dette. Kjøperen bør på sin side uttrykkelig spesifisere hvor utstyret skal benyttes i kontrakt, og gjerne belyse dette overfor leverandøren om bruksstedet er langt borte fra leveringsstedet, eller kjøpers base.

Er disse forholdene uklart beskrevet i avtalen, kan dette skape uenighet om fraktkostnadene ved utbedringen.

Partene vil nødvendigvis ikke diskutere risiko rundt en eventuell utbedring i forbindelse med avtaleinngåelsen – utstyret skal jo virke. Risikoen for fraktkostnader ved utbedring kan dermed bli vanskelig å prise og enda vanskeligere å argumentere overfor kjøper hvorfor skal prises.

Krenkelser av immaterielle rettigheter, artikkel 40-44

Ved krenkelse av immaterielle rettigheter ble det i tidligere S2012 ikke tatt inn spesifikke bestemmelser om hvordan partene skulle håndtere dette. Kjøper har imidlertid en mulighet til å forfølge en slik krenkelse gjennom de ordinære mangelsbestemmelsene med henvisning til ordlyden «faulty design» i S2012 artikkel 23.

I S2022 er brudd på immaterielle rettigheter særskilt regulert. Kort forklart er dette regulert på slik måte at leverandøren i hovedsak har risikoen for krenkelser av immaterielle rettigheter, men med begrensninger.

Leverandøren skal holde kjøper skadesløs for krav fra tredjepart, så lenge kravet er bekreftet gjennom en prosess som er akseptert av leverandør – «a final award or a settlement». Skadesløsholdelsen er imidlertid begrenset mot indirekte tap (loss of production, -profit, -use og –contracts).

Videre skal leverandøren etter artikkel 43 utbedre eventuelle krenkelser overfor kjøper, ved å

• skaffe en bruksrett (lisens) til å benytte utstyret,
• endre utstyret slik at det ikke bryter med rettigheter eller
• bytte ut utstyret.

Det fremgår imidlertid av artikkel 41 at leverandørens ansvar for krenkelser er begrenset mot:

• krav ut fra at utstyret benyttes i andre enn kjøpers land,
• krav ut fra at utstyret benyttes utover hva leverandøren kunne forutse,
• krav ut fra at utstyret benyttes i sammenheng med annet utstyr eller software som leverandøren ikke har levert, eller
• design eller konstruksjon som er spesifisert av kjøperen.

Det følger ikke av avtaleteksten hvordan utbedringsplikten i artikkel 43 henger sammen med ansvarsbegrensningen i artikkel 41. Dersom eksempelvis utstyret er bygd av leverandør på kjøpers spesifikasjon, og det foreligger en krenkelse, vil artikkel 41 siste strekpunkt tilsi at leverandøren ikke er ansvarlig for krenkelsen, mens artikkel 43 likevel gir leverandør en plikt til å utbedre.

Tilsvarende bestemmelser finner man i NL17, hvor ansvarsbegrensningen fremgår av artikkel 39, og utbedringsplikten i artikkel 41. Artikkel 41 har imidlertid en direkte henvisning til artikkel 39: «Viser det seg å foreligge en krenkelse av patent, opphavs- eller annen immaterialrett som selgeren svarer for etter punktene 38 og 39, […]», altså avhenger utbedringsplikten av at leverandøren faktisk svarer for inngrepet. Det er gode grunner for at også S2022 skal forstås slik, men dette er ikke sikkert da det som nevnt ikke fremgår dette av ordlyden.

Merk at dersom utbedring av krenkelser feiler, har leverandøren ytterligere ansvarsbegrensninger knyttet til utbedringen gjennom at begrensninger ved ordinære mangelskrav direkte kommer til anvendelse. Kort forklart gjelder dette at ved prisavslagskrav dersom manglende utbedring er begrenset til 15 prosent av kontraktssum, og erstatningskrav ved heving er begrenset til 15 prosent av kontraktssum, se artikkel 37-39.

Sist nevnes at kjøper har en varslingsfrist «without delay» overfor leverandør fra han mottar et krav fra en tredjepart. Dette varselet har formkrav om å være skriftlig.