Tips til kontraktsrutiner for industribedrifter

Bryne 23. august 2021

Av advokat Lars Heskje
lars@bjornsen-advokatfirma.no

1. INNLEDNING

Industribedrifter i regionen er anerkjent for utvikling, produksjon og montering av komponenter og utstyr av høy kvalitet. Samme kvalitet og presisjon må stilles til bedriftens kontraktsrutiner. Gjennom tilbud og bestilling/PO avtales de vesentligste ytelsene av avtalen; leveranse, pris og leveringstid. For å unngå tvist og uenigheter må øvrige vilkår for avtalen avtales klart og tydelig.

Dette kan løses gjennom å ta inn standardvilkår og alminnelige betingelser («terms and conditions») som skal gjelde for leveransen og som utfyller avtalen. Det foreligger en rekke standardvilkår som er utarbeidet av bransjeorganisasjonene som dekker industribedrifters behov og forhold med gjennomtenkte og balanserte løsninger.

Sammen med bransjeutviklede avtalevilkår bør partene også utarbeide egne standardvilkår («salgs- og leveringsbetingelser») som er unikt tilpasset den enkelte bedrift sin leveranse.

Utfyllende avtaleforhold og avklarte forutsetninger gir forutsigbarhet. Hvorvidt partene avtaler standardvilkår eller (bevisst eller ubevisst) lar være å regulere elementer i et avtaleforhold, vil ha stor betydning samarbeidet mellom partene, samt hvilken risiko aktørene påtar seg i avtaleforholdet.

2. Om standardvilkår

Etter at de vesentligste ytelsene av avtalen er avklart mellom partene, kan det oppstå problemstillinger som partenes avtale eller dialog ikke gir en løsning på. Eksempelvis kan det oppstå følgende spørsmål: Hvordan håndteres en forsinkelse, og hva er eventuelt størrelsen på dagmulkt? Hvor og hvordan finner levering sted? Hefter selger for mangler som viser seg 9, 18 eller 24 måneder etter risikoen gikk over til kjøper?

En fremgangsmåte for å utfylle avtalen er at partene i sine tilbud eller forespørsler henviser til eller legger ved standardvilkår som partene aksepterer som en del av avtalen. Dette er vilkår som normalt ikke blir særskilt forhandlet frem ved den enkelte avtaleinngåelsen, men som aktørene selv har hentet fra maler fra bransjeorganisasjoner («agreed documents» eller andre bransjeutviklede standardvilkår) eller selv har utarbeidet for sin bedrift og leveranse.

Norsk Industri har utviklet en rekke standard alminnelige betingelser spesifikt for bransjen og for konkrete typetilfeller av leveranser. En grunnleggende standard for leveranser innenfor industrien er NL 17 – «Alminnelige leveringsbetingelser for leveranser av maskiner samt annen mekanisk, elektrisk og elektronisk utrustning i og mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige», utgitt første gang i 1957 og som bygger på den europeiske ECE 188 (1953).

3. Hvilke regler gjelder hvis standardvilkår ikke vedtas?

Dersom avtalen ikke regulerer en konkret problemstilling, er alternativet å søke løsninger i bakgrunnsretten. Med bakgrunnsretten forstås etablerte rettslige regler/prinsipper som kan regulere et forhold ved avtalen som ikke uttrykkelig er avtalefestet eller vedtatt av partene. Det kan imidlertid oppstå tvil om avtaleforholdet ligger nærmest entrepriserettslige- eller kjøpsrettslige regler og prinsipper. En skillelinje følger av kjøpsloven § 2 annet ledd:

«Loven gjelder ikke avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre arbeid eller annen tjeneste, og dette utgjør den overveiende del av hans forpliktelser»

Utgangspunktet er at kjøpsloven vil gjelde for avtaler hvor levering av komponenten(e) utgjør den overveiende delen av forpliktelsen, og ikke arbeids- eller tjenesteelementet. Hvor vidt noe er overveiende i denne sammenheng vurderes blant annet ut fra den økonomiske verdien av tingen i forhold til arbeidsinnsatsen og avtalens primære formål. Loven er tiltenkt å favne vidt – i mange forskjellige bransjer.

Kjøpsloven er imidlertid fravikelig, jf. kjøpsloven § 3:

«Bestemmelsene i loven gjelder ikke for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene» (vår understreking).

Om avtaleforholdet er en leveranse etter kjøpsloven § 2, men ikke inneholder utfyllende standardvilkår vil det dermed være nærliggende at denne loven vil benyttes som bakgrunnsrett.

4. Hvorfor bruke standardvilkår?

Har partene vedtatt standardvilkår vil disse som utgangspunkt være gjeldende hvis motstrid foreligger mellom disse og bakgrunnsretten.

Formålet med å benytte standardvilkår er i hovedsak å skape forutberegnelige og utfyllende avtaleforhold. Benyttes i tillegg bransjeutviklede standardvilkår gir dette i utgangspunktet også balanserte avtaleverk som aktørene i bransjen normalt har kjennskap til. NL 17 er spesialtilpasset og særskilt utviklet med tanke på å løse industriens behov og typetilfeller.

En kort sammenligning av enkelte bestemmelser i henholdsvis kjøpsloven og NL 17 kan illustrere dette:

Det følger av kjøpsloven § 30 at kjøperen kan «kreve retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning […]» hvis det foreligger en mangel.

Der hvor kjøper fremsetter krav om prisavslag basert på kjøpsloven så er hovedregelen for det første at mangelskravet tapes om ikke dette fremmes «innen rimelig tid», jf. kjl. § 32. Videre skal prisavslaget utmåles konkret «slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktmessig stand på leveringstiden», jf. kjl. § 38.

Det følger derimot av NL 17 punkt 28 at kjøperen for å ikke miste kravet må gi «skriftlig melding til selgeren om en mangel uten ugrunnet opphold etter at mangelen har vist seg». Videre følger det av punkt 35 b) at prisavslag er «oppad begrenset til 20 % av den avtalte kjøpesummen».

Utgangspunktet i kjøpsloven er dermed fraveket ved en strengere reklamasjonsfrist og en særskilt fastsatt begrensning i prisavslaget som kan rettes mot selger. For å balansere dette har derimot selger en mer omfattende rettingsplikt enn hva som følger av ellers gjeldende regler, dette ofte omtalt som den «industrielle garanti». Rettingsplikten er detaljert beskrevet gjennom NL 17 punkt 24-34 og 36.

Begge parter vil ofte være bedre tjent med (1) rask avklaring og håndtering av et problem og (2) at komponenter rettes av opprinnelig selger, noe NL17 løser på en hensiktsmessig måte.

5. Hvordan avtales standardvilkår?

For å unngå tvil om at standardvilkår er avtalt mellom partene er det enkelte forhold som er viktig:

Standardvilkår bør komme til motpartens kunnskap tidligst mulig. Eksempelvis bør prislister eller –kataloger, og i alle fall tilbudet inkludere standardvilkårene. Etter avtalen er inngått er det som hovedregel for sent å påberope seg standardvilkår som gjeldende for avtaleforholdet. Ved avtaler som inngås gjennom tilbud og aksept-modellen, må dermed standardvilkårene følge tilbudet, og deretter særskilt aksepteres sammen med avtalens hovedytelser.

Tilbud eller forespørsel bør ikke bare henvise til et sett med betingelser «utenfor» korrespondansen eller avtaledokumentet. For at betingelsene skal anses vedtatt av partene bør de som en praktisk huskeregel alltid legges ved som vedlegg slik at motpart faktisk har adgang til å lese gjennom dem.

Dette utgangspunktet har imidlertid nyanser, da det har blitt godtatt en ren henvisning til bransjeutviklede standard betingelser (for eksempel: «For øvrig vises til NLM 19») uten at de blir vedlagt – nemlig fordi det normalt kan legges til grunn at aktører i bransjen selv har tilgang til slike standarder. Aktøren blir dermed ikke overrasket av vilkårene eller være uvitende om dem. En ren henvisning av disse er imidlertid ikke noe vi anbefaler.

Om kjøper og selger legger ved hvert sitt sett med betingelser er det nødvendig at partene uttrykkelig avklarer hvilke som skal være gjeldende for avtaleforholdet. Er det motstridende regulering i de ulike standardvilkårene oppstår hva man kaller «battle of forms». Er det eksempelvis forskjeller i ansvarsbegrensningen (prisavslagskravet er begrenset til 20 prosent av kontraktssum ved selgers vilkår, men 30 prosent ved kjøpers) vil det være nødvendig å finne ut hvem sine vilkår som gjelder for å kunne si noe om utmåling.

Alminnelige tolkningsregler kan bidra til å løse situasjonen, imidlertid pekes det i den juridiske teorien på flere løsningsalternativer. Det er blant annet et alminnelig avtalerettslig tolkningsprinsipp om at senest fremlagte avtalebetingelser skal gjelde foran tidligere. Imidlertid er et annet nærliggende alternativ at begge aktørers sine standardvilkår settes til side til fordel for bakgrunnsretten, eksempelvis kjøpsloven. Det vil måtte skje en konkret vurdering, og følgelig er det usikkert hva som blir endelig løsningsalternativ.

NL 17 uttrykker særskilt i punkt 1 at «disse alminnelige betingelser får anvendelse dersom partene skriftlig eller på annen måte har avtalt dem».

Vi anbefaler at partene, uansett hvilke standardvilkår som benyttes, uttrykkelig og skriftlig avklarer før endelig avtaleinngåelse hvilke standardvilkår som skal være gjeldende for avtaleforholdet.

6. Hvilke bransjeutviklede standardvilkår finnes og brukes?

Det finnes en rekke standardvilkår eller alminnelige betingelser som er utarbeidet for å regulere de forskjellige typene av leveranser i industrien.

Norsk Industri sin NL 17 gjelder som nevnt for de rene leveranser av mekaniske (mm.) komponenter. I tillegg skal nevnes NLM 19 som er utviklet med tanke på leveranser med tilhørende montering, NLS 19 som gjelder leveranse av mengdevarer og NLG 03 brukes ved levering av støpegods.

Ved leveranser utenfor Norden, finner man tilsvarende standardvilkår utarbeidet av den europeiske teknologibransjeorganisasjonen Orgalime. Orgalime S 2012 har tilsvarende virkeområde som NL 17. S 2012, sammen med SI 14 brukes ved levering inklusive montering og tilsvarer NLM 19.

For leverandører til offshoreprosjekter skal også nevnes «Norske innkjøpsbetingelser 2016» («NIB 16») som er «et sett med standard innkjøpsbetingelser til bruk i prosjekter der Norsk Fabrikasjonskontrakt (NF) eller en av de norske totalkontraktene (NTK) ligger til grunn for kontraktsforholdet mellom hovedleverandøren og operatørselskapet (Hovedkontrakten)». Standardvilkårene er tiltenkt avtaleforholdet mellom hovedleverandøren og dennes underleverandør(er).